Grunnen til at Henrik Ibsen er blitt omtalt som det moderne dramas «far», skyldes rekken av samtidsdramaer med Et dukkehjem i 1879, Gengangere i 1881 og Hedda Gabler i 1890 som de mest kjente. De har en konsentrert handling som foregår i løpet av få dager, i ett rom og omfatter få personer.

Det viktige spørsmålet blir derfor, når Ibsen i disse dramaene tydeligvis har skåret bort alt og alle som ikke er nødvendige, hvorfor er da noen andre enn de som vanligvis oppfattes som hovedpersonene da tatt med i handlingen? Og ikke nok med det, hvorfor er det disse tilsynelatende bifigurene som står igjen til slutt?

Det er derfor interessant at ingen Ibsenforskere har stilt dette spørsmålet, men de har gått ut i fra at det også i Ibsens moderne dramaer er de personene som representerer overklassen som er heltene, slik det hadde vært i de klassiske tragediene.

Heltene, de som står igjen og representerer fremtiden i Ibsens samtidsdramaer, er derfor de som er blitt oppfattet som bifigurene, de helt vanlige menneskene

Men Ibsens moderne dramaer må leses og tolkes ut fra det modernes drama han selv hadde opplevd, nemlig at overklassen falt eller forfalt og at dette åpnet for at andre og helt vanlige folk kunne ta over deres samfunnsroller og posisjoner. Heltene, de som står igjen og representerer fremtiden i Ibsens samtidsdramaer, er derfor de som er blitt oppfattet som bifigurene, de helt vanlige menneskene, mens de som representerer den gamle overklassen og er blitt oppfattet som heltene, lider nederlag. Men er dette nederlaget virkelig heroisk – slik det var i de klassiske tragediene?

For å starte med Nora i Et dukkehjem som er tolket som en heltinne, et ikon for kvinnefrigjøringen fordi hun forlater mann og barn og smeller ytterdøren igjen etter seg. Men hvem er hun? Få eller ingen har virkelig gått inn på det som direkte og indirekte fortelles om henne gjennom de ulike samtalene i dramaet. Hun er datteren til en embetsmann som har gjort underslag, men at den staten sendte for å undersøke saken, den unge advokat Helmer, klarte å dysse ned saken og som «belønning» fikk han Nora. Det vil si at Helmer, selv om han selv påstår det, var slett ingen ubestikkelig embetsmann.

Det neste viktige punktet i forhistorien, er Helmers sykdom, som legene – i flertall – ifølge Nora hevdet at bare kunne helbredes ved at han fikk en reise til sydlige land. Hva slags sykdom er det? De som i det hele tatt har stilt dette spørsmålet, har antatt at det var tuberkulose. Men kan man ha tuberkulose uten selv å merke det? For Helmer har ikke merket noen sykdom. Han hevder derimot at de reiste til Italia fordi Nora hadde mast om å få reise dit. Og så kommer det store og ubesvarte spørsmålet, hvordan i all verden kunne Helmer, som hadde gransket økonomien til Noras far, tro at det var Noras far som hadde garantert for utgiftene til reisen? Hvis han hadde midler, var det jo i tilfelle midler han hadde underslått og som Helmer på vegne av staten skulle ha inndratt.

Kort oppsummert er ikke Noras fortelling troverdig. For virkelig å understreke det usannsynlige i Helmers sykdomshistorie, er hans beste venn doktor Rank tydeligvis ikke en av de mange legene som stilte Helmers diagnose. Doktor Rank kommer hver dag på besøk og snakker lenge med Helmer – om alt annet enn Helmers sykdom. Den som er dødelig søk, er ikke Helmer, men doktor Rank.

Nora er derfor ingen heltinne. Hun er en bortskjemt embetsmannsdatter – og som andre bortskjemte barn har hun ingen annen løsning på problemer enn å rømme hjemmefra, men til hva? Når Nora forlater mann og barn og smeller ytterdøren igjen etter seg, hvor går hun eller kan hun da gå? Og hva kan hun bli, uten utdannelse og med en svært begrenset arbeidserfaring med avskrifter av noen dokumenter?

Det blir enten et meningsløst selvmord i det «sorte kolde vand» – eller en litt skamfull retrett til varmen i Helmers stuer.

Mot «heltinnen» Nora står i alle analysene av dramaet «skurken» Krogstad som er den som har det avgjørende beviset mot Nora, den falske underskriften hennes på det papiret der faren hennes hadde garantert for utgiftene til reisen til Italia. Krogstad kan felle både henne og Helmer hvis han legger frem dette beviset. Hvorfor gjør han ikke det, men tvert i mot sender dokumentet tilbake til Helmer?

Svaret ligger i en scene i Et dukkehjem som nesten alle Ibsenforskere har sett bort fra.

Svaret ligger i en scene i Et dukkehjem som nesten alle Ibsenforskere har sett bort fra. Mens maskeradeballet foregår i etasjen over, møtes de to bipersonene Krogstad og Noras venninne, fru Linde, i familien Helmers stue – fordi rommet fru Linde leide ikke hadde egen inngang. Ingen har spurt hvorfor Ibsen som har skåret ned handlingen til det helt nødvendige, lar to bipersoner, to vanlige mennesker, ta så mye rom og plass i handlingen? Fru Linde er knapt nevnt i de fleste analysene av Et dukkehjem. Men det er jo hun som er den virkelige heltinnen i handlingen og samtalen mellom fru Linde og Krogstad, som nesten ingen Ibsenforskere nevner, er den viktigste og mest radikale i Et dukkehjem.

For i samtalen finner ikke bare det tidligere kjæresteparet fru Linde og Krogstad tilbake til hverandre. Men Krogstad gir villig avkall på den stillingen han ville ha i banken hos Helmer for å bli hjemmeværende med barna, mens fru Linde får stillingen i banken og blir familieforsørgeren. Dette samlivet var en så radikal fremtidsutopi på Ibsens tid at det kan forklare at datidens publikum og kritikere ikke klarte å fatte at helt vanlige folk kunne være heltene. Men ettertidens Ibsenforskere burde ha sett det.

Tolkningene av Hedda Gabler er et annet eksempel på at Ibsenforskerne kollektivt har sett feil vei, mot overklassens representanter, generalsdatteren Hedda Gabler og Eilert Løvborg – og har sett bort fra de to vanlige menneskene, småborgerne Jørgen Tesman og Thea Elvsted.

Det er holdt mange lærde seminarer og skrevet bøker og avhandlinger om Hedda Gabler og Ejlert Løvborgs historiefilosofi. Men Hedda og Løvborg snakket aldri om historie eller filosofi. De satt og lot som om de leste i det samme illustrerte tidsskriftet, mens han fortalte om sine erotiske eventyr.

Det var derimot hun som oppfattes som den lille dumme Thea Elvsted som fikk orden på Løvborg – og hjalp ham med å skrive en bok som hadde vakt stor oppsikt. Og det er Thea Elvsted som hadde skrevet ut manuset og fortsatt hadde alle opptegnelsene til Løvborgs nye bok om fremtidens kulturgang. Da Hedda fikk tak i manuskriptet til denne boken, prøvde hun å lese noen sider og bare bladde videre uten tydeligvis å skjønne noe av det før hun brant manuskriptet i ovnen. Det er småborgerne Jørgen Tesman og Thea som deretter setter seg ned og ordner opptegnelsene til Løvborgs bok og sikkert vil lykkes med det. For å samle og ordne det kan Jørgen Tesman. Ibsen har skrevet i et notat at dette var ironisk, ja, men det var realistisk. Det var slik verden var, og det er slik han som konsekvent dramatiker også beskriver den.

De som overlever og er de faktiske heltene i Ibsens samtidsdrama, er de vi må kalle «vanlige folk». De som går under, er barn av og restene av patrisierklassen og embetsmannsklassen.

I 1885 holdt Ibsen en tale til arbeidernes fanetog i Trondheim. Her snakket han om at det måtte komme et nytt adelig element inn i statslivet. Da tenkte han ikke på fødselens adel eller på pengenes adel og heller ikke på kunnskapen eller evnene eller begavelsen. Men han tenkte på karakterens adel, på viljen og sinnets adel. Den alene var det som kunne frigjøre.

Dette nye adelskapet, hevdet Ibsen, ville komme fra to grupper. Det ville komme fra kvinnene og arbeiderne.

Det er kvinnene og vanlige folk som spiller de viktigste rollene.

Arbeiderne ser vi ikke så mye til i Ibsens drama. Det er kvinnene og vanlige folk som spiller de viktigste rollene.

De som representerer overklassen i Ibsens drama, har ingen rolle å fylle eller mening i livet – annet enn å kjede livet av seg, som Hedda Gabler, generalens datter. Det er birollene, representantene for den nye klassen av småborgere som sitter igjen som vinnerne eller med den positive løsningen. For det var Thea Elvsted som fikk skikk på Løvborg – ikke Hedda Gabler. Hedda Gabler ga ham derimot den ene av general Gablers duellpistoler så han kunne skyte seg i tinningen og dø i skjønnhet. Men han døde av et vådeskudd i underlivet i den tvilsomme frøken Dianas salonger. Hedda skyter seg selv med den andre pistolen, riktignok heroisk, i tinningen. Mens Thea og Tesmann sitter og pusler sammen Løvborgs verk, et arbeid som nå garantert vil gi ham det professoratet han og Løvborg skulle ha konkurrert om.

Ibsens drama må derfor nå re-vurderes og nytolkes ut fra kunnskapen om hans eget drama som patrisiersønn fra Skien. Tiden var ute for den gamle overklassen og det kom nye klasser som tok over samfunnet nedenfra.

Dette dramaet er det Ibsens drama handler om.

Nesten alle Ibsenforskere har derfor sett feil vei og trodd at toppen var toppen og at hovedpersonene var de viktige, men det var omvendt. Det er bifigurene som er de viktige – og som viser fremover.

Ibsenforskere har generelt også oversett den grunnleggende erfaringen Ibsen hadde fra Skien, nemlig at den gamle overklassen falt og det vi kan kalle vanlige folk tok over.

De som overlever og er heltene i Ibsens drama, er derfor det vi må kalle «vanlige folk». De som går under er barn av og restene av patrisierklassen som var dømte til undergang i virkelighetens verden – og som også går under i Ibsens fiktive verden.