Grunnlaget for det som er omtalt som det store «hamskiftet» i norsk historie, det vil si moderniseringen av samfunnet på 1800-tallet, med nye tenkemåter og en ny bevissthet om norsk identitet og historie, ble i stor grad lagt av tre personer som gikk ut av Latinskolen ved Handelstorget i Skien i 1828, det året Henrik Ibsen ble født, og i 1834, året før familien Ibsen flyttet fra byen Skien til Venstøp.
Anton Martin Schweigaard ble grunnleggeren av den samfunnsvitenskapelige forskningen i Norge som var forutsetningen for etableringen av den nye embetsmannsstaten og moderniseringen av det norske samfunnet gjennom en sterk statlig styring. Dette fikk dramatiske konsekvenser for Skien. Nye dampsagbruk utkonkurrerte fossekraften og det som siden 1500-tallet hadde vært Skiens naturgitte fortrinn med fossekraften midt i byen, mistet betydning. Bygging av jernbaner utkonkurrerte elver og vann som Norges og ikke minst Skien og Telemarks viktigste transportårer. Overgangen fra trekull til steinkull i jernverkene, gjorde at skogene ble mindre verdifulle.
Sønnen av sognepresten i Gjerpen, Peter Andreas Munch, ble grunnleggeren av historiefaget i Norge og oppbyggingen av en nasjonal kultur og bevissthet i den nye norske staten etter 1814. Hans hovedverk Det norske Folks Historie hadde stor betydning for norsk nasjonalfølelse. Han tilhørte den såkalte norske historiske skole som ble kjent for «innvandringsteorien» – en teori om at Norge først ble befolket fra nord og ikke fra sør som Sverige og Danmark. Denne teorien var viktig for nasjonsbyggingen ved å fremheve at nordmenn og norsk språk skilte seg fra folk og språk i Sverige og Danmark. I Bergen holdt Ibsen i 1857 et foredrag om «Om Kjæmpevisen og dens Betydning for Kunstpoesien» der han bygget på P.A. Munchs teorier.
P.A. Munch var en eldre bror av Christian Munch som ble faren til Edvard Munch. Det vil si at Norges to verdensberømte kunstnere, Edvard Munch og Henrik Ibsen, begge hadde fedre som hadde vokst opp på to nabogårder i Gjerpen, Gjerpen prestegård og Søndre Rising. Det understreker hvordan det nå åpnet seg helt nye muligheter for at sønner kunne bli noe helt annet enn fedrene – som profesjonelle kunstnere.
Anelsen, den direkte og umiddelbare erkjennelsen hadde vært det grunnleggende i patrisierklassens handlemåte. Det hadde vært deres teft, evnen til å føle og ane hva som var det riktige valget, som hadde vært avgjørende for deres suksess og posisjon i samfunnet.
Det motsatte filosofiske og ideologiske kravet om å ta fornuftige valg basert på fakta og kalkyle som ble grunnlaget for den nye embetsmannsstatens sentrale ideologi og grunnlaget for den nye «embetsmannsaktige» styringen, ble gitt av filosofiprofessor Marcus Jacob Monrad (1816-1897). Han hevdet at alle forsøk på å nå virkeligheten direkte og umiddelbart, det vil si uavhengig av fornuften og sansning, måtte mislykkes.
Monrad var som P.A. Munch sønn av en sogneprest og gikk ut av Latinskolen i Skien i 1834.
Ibsen har i Peer Gynt gitt en indirekte kommentar til Monrads syn:
PEER GYNT
Men den, som nu aldrig at vide fik,
hvad Mester har ment med ham?
KNAPPESTØBEREN
Det skal han ane.
PEER GYNT
Men hvor ofte slaar ikke Anelser Klikk, –
og saa gaar man ad undas midt paa sin Bane.
KNAPPESTØBEREN
Tillvisse, Peer Gynt; i Anelsens Mangel
har Fyren med Hoven sin bedste Angel.
Men selv om de hadde ulikt syn på kunstens rolle, ble Monrad en viktig støtte for Ibsen allerede fra han i 1850 publisert sitt første drama, Catilina. Ibsen skjulte seg da bak pseudonymet Brynjolf Bjarme. Det ble anmeldt i Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur. Monrad som var ny redaktør av tidsskriftet, gjorde det uvanlige at han skrev et tillegg til den anonyme anmelderen «Tø.» der han understreket at han ikke var enig i anmelderen. Monrad hevdet at «Diktets Hovedtanke var baade klar og skjøn» selvom det kunne være noen mangler i utførelsen. Og han tar hardt i:
Brynjolf Bjarme lover Noget i Modsætning til den poetiske Pøbel, især dem, der begynde at skrive for Theatret, der ialmindelighed besidde en vis Lethed og Slebenhed i Udtrykket og have endeel gode Indfald men ikke ere i Stand til at fatte en eneste heel eller storartet Tanke. Det er bedre, at Udviklingen begynder indenfra, fra Ideen; hvor denne kraftigt rører sig, finder den nok tilsidst sin Form.
Selv om Monrad var kritisk til teatret som kunstform, ga han på 1860-tallet også Ibsen støtte i konflikten med det «danske» Christiania Theater og han var en pådriver for at Ibsen skulle å få diktergasje. Uten den støtten han i de første årene fikk fra en autoritet som Monrad, er det ikke sikkert at Ibsen hadde fortsatt sine forsøk som teatersjef og dramatiker.