Henrik Ibsen var verken født til kunstner eller dikter. Han var født som patrisiersønn i Skien. Dikter var noe som omstendighetene gjorde at han kunne bli – og gjorde at han også faktisk ble.
Disse omstendighetene er det vi kan kalle det «moderne».
Det «moderne» er som tidsperiode den vanlige betegnelsen på utviklingen etter 1500 med et nytt verdensbilde, nye tenkemåter og et nytt forhold mellom mennesker og omgivelser gjennom gruvedrift og den tidlige industrialiseringen.
I en slik betydning har Norge og spesielt Skien vært moderne siden reformasjonen.
Et annet viktig kjennetegn for det moderne er lese- og skriveferdighet. Fordi Norge har hatt en så stor andel frie bønder, har Norge vært moderne siden innføringen av alminnelig skoleplikt på landet i 1739.
Et tredje kjennetegn på det moderne er nasjonalismen som bevegelse og ideologi og at nasjonalstaten er selve betingelsen for og kjernen i det moderne samfunnet. Grunnleggelsen av en moderne stat skjer derfor gjennom å sammenkalle en grunnlovgivende forsamling og vedta en grunnlov. Det vil si at Norge har vært en moderne stat siden 17. mai 1814 – og Norge har i denne betydningen faktisk vært tidligere moderne enn Danmark som først fikk sin grunnlov 5. juni 1849.
Alle disse betydningene av det moderne fremhever at Norge og Skien har vært langt tidligere utviklet enn det de fleste Ibsen-forskere legger til grunn. Norge var derfor slett ikke en underutviklet post-kolonial provins, slik mange har hevdet, men var faktisk i alle viktige betydninger av ordet moderne lenge før vår såkalte «kolonimakt» Danmark.
Skien lå i forkant av den moderne utviklingen i Norge og Norge var den industrialiserte og tidligst moderne delen av Danmark-Norge. Samtidig var den patrisierklassen som etter reformasjonen drev denne utviklingen frem, i stor grad basert på en «tradisjonell» orden.
Det var svært nære og tette familiebånd mellom medlemmene. Alle relasjoner var basert på gjensidig tillit og et felles sett av uskrevne regler for handling, ytelser og gjenytelser. Vi kan derfor godt betegne patrisierklassen og dens medlemmer med før-moderne betegnelser som «stamme», «klan» eller «kaste».
Det er dette tette nettverket og den mentaliteten og handlemåten den innebar som ble utfordret etter 1828, året Henrik Ibsen ble født.
Selv om de hadde startet den moderne utviklingen på 1500-tallet, var patrisierklassen i Skien på 1800-tallet blitt hengende etter i den generelle moderniseringen som skjedde i det norske samfunnet. En viktig grunn til det var at bypatrisiernes barn ikke var omfattet av loven om allmenn skolegang. Den var bare lovpålagt for barn på landet og ved de større verkene. Dette er forklaringen på at Knud Ibsen, i motsetning til halv-brødrene Paus, ikke hadde noen høyere utdannelsen og at sønnen Henrik Ibsen heller ikke fikk det.
Patrisierne hadde vært sentrale aktører i prosessen forutfor 1814 og i 1814, men det var ikke patrisierklassen som etter 1814 fulgte opp og etablerte den moderne nasjonalstaten Norge. Når Henrik Ibsen ikke begynte på latinskolen i Skien, var det derfor ikke på grunn av økonomien. Han kunne ha fått stipend og gratis plass. Det var på grunn av ideologi og tradisjon. Høyere utdannelse hadde ingen tradisjon i den sterkt tradisjonelle patrisierklassen.
1814 innebar derfor et sammenbrudd for patrisierklassen som igjen åpnet nye muligheter for embetsmannsklassen – og nå ble det denne klassen og ikke patrisierklassen som
trakk til seg de unge og ambisiøse.
Norge etter 1814 er derfor blitt kalt “embetsmannsstaten”. All makt ble nå samlet hos det som er omtalt som “de tusen akademiske familier” – mens makten i hundreårene før 1814 hadde vært samlet hos et tilsvarende lite antall patrisierfamilier.