Patrisierklassens dramatiske møte med det «moderne» etter 1814, kan beskrive som «det modernes drama». Møtet er dramatisk fordi det moderne skiller seg fra det tradisjonelle samfunnet ved at det er dynamisk og undergraver tradisjonelle vaner og skikker. Det moderne endret derfor radikalt grunnlaget for patrisierklassens nedarvede og innlærte sosiale relasjoner og erfaringer, deres måte å være på og tenke på.
Det moderne som de så brutalt møtte, kjennetegnes først og fremst ved at det var en «post-tradisjonell» orden som var basert på abstrakte systemer og lover, og at det, som Knud Ibsen ble et tydelig eksempel på, skjedde en løsrivelse fra sosiale relasjoner og etablerte sammenhenger. Han var født som sønn i patrisierklassen, men vokste opp som stesønn i familien Paus.
Patrisierklassen hadde klart å omgå og utnytte eneveldet, men den klarte ikke å omgå den nye embetsmannsstaten etter 1814.
Det som skjedde etter 1814, var at profesjonelle embetsmenn med embetseksamen overtok det som før hadde vært uformelle nettverk og organisasjoner som patrisierne hadde utviklet og dominert. De hadde vært basert på gjensidig avhengighet og frivillighet blant likemenn. De viktigste vervene var ulønnet og basert på ære.
De profesjonelle embetsmennene ble etter 1814 ikke bare flere, men de rykket også oppover både på skattelistene og i statshierarkiet.
De profesjonelle embetsmennene ble etter 1814 ikke bare flere, men de rykket også oppover både på skattelistene og i statshierarkiet.
Den nye embetsmannsstaten la vekt på formell og abstrakt kunnskap og stilte krav til høyere utdanning. For å få embeter måtte man han eksamen og utdannelse – embetseksamen. Det fikk ikke Knud Ibsen, men halvbrødrene Paus. Derfor fikk halvbrødrene Paus embeter og posisjoner, og de representerte en helt annen tradisjon enn patrisierklassens generøsitet og gjensidige ansvar for familiemedlemmer. Dette var den viktigste grunnen til at Henrik Ibsen ikke fikk noen hjelp og støtte fra sin rike onkel Paus i Skien.