En viktig årsak til patrisierklassens fall var at Norge langt tidligere og tydeligere ble en nasjonalstat enn andre land.
Nasjonalstaten er en moderne organisasjon som regulerer kontrollen og overvåkningen av sosiale relasjoner og individer mye mer effektivt enn tidligere statsformer.
Det vil si at den funksjonen patrisierklassen hadde hatt lokalt og gjennom interne nettverk og uskrevne lover, ble erstattet av en overordnet og regulerende stat med abstrakte systemer forvaltet av en liten gruppe eksperter, embetsmennene.
I tillegg til nasjonalstaten var kapitalismen det viktigste elementet i den akselererende utviklingen av de moderne institusjonene. Det gjorde at selv små nasjonalstater, som Norge, kunne mobilisere sosiale og økonomiske ressurser i langt større grad enn i førmoderne systemer. Etableringen av den langt mer effektive embetsmannsstaten i Norge etter 1814 var derfor med på å forsterke patrisierklassens fall.
Den nye tanken om at det var mulig å beherske og styre samfunnet, ble særlig fremmet av en av de tre fra latinskolen i Skien, Anton Martin Schweigaard. Samfunnsutviklingen skulle nå styres gjennom en aktivt inngripende statsmakt. Det skulle utvikles en kapitalistisk markedsøkonomi med staten i en ledende, intervenerende rolle. Dette er blitt karakterisert som en statlig iscenesatt kapitalisme.
Det vil si at embetsmennene styrte «embetsmannsaktig» ifølge fastlagte rutiner, i forhold til gitte regler og innenfor gitte rammer. Dette styrket både de nye byråkratene og det nye borgerskapet som nå overtok den gamle patrisierklassens roller og funksjoner.
Nå ble det embetsmennene som fikk den viktigste rollen i utviklingen av staten Norge og det ble rutinepolitikken og rutinepolitikerne som overtok styringen. I Skien og i Ibsens nærmeste familie vil dette konkret si at da patrisierklassen falt, var det representantene for embetsmannsfamilen Paus som fikk ledende posisjoner. De representerte den klassiske rettsstatlige oppskriften med klare, forutsigbare regler i motsetning til patrisierklassens «skapende» og dynamiske måte å styre på.
Dette moderne gjennombruddet i det norske samfunnet skjedde fra 1830-tallet og utover. Det vil si at patrisiersønnen Henrik Ibsen ble født på overgangen – i perioden da det gamle aristokratiet og patrisierklassen døde ut eller gikk konkurs. På samme måte som det skjedde et lokalt rollebytte mellom patrisierklassen og embetsmannsklassens barn i Skien, konkret mellom Knud Ibsen og hans halvbrødre Paus, rykket embetsmennene inn som landets nye elite til fortrengsel for patrisierklassen.
Den gamle patrisierklassen hadde vært en liten elite, men den nye embetsmannsklassen var en veldig liten elite
Den gamle patrisierklassen hadde vært en liten elite, men den nye embetsmannsklassen var en veldig liten elite og den representerte en jevnt minkende andel av folket. Totalt var tallet på embetsmenn i embetsmannsstaten epoke fra 1814 til 1884 ikke mer enn 2000. I samme tidsrom ble Norges befolkning fordoblet fra 1 til 2 millioner.
Grunnen til at embetsmennene klarte å etablere rollen som den statsbærende eliten var at de kunne kontrollere et overordnet nettverk som forbandt by med land og sentrum med periferi. Det vil si det stikk motsatte prinsippet av det som hadde ligget til grunn for patrisiernes makt som var lokalt forankret i tette nettverk av gjensidige relasjoner og forpliktelser.
Patrisierklassens styring hadde vært personavhengig – og hadde vært basert på tillit mellom personer. Embetsmennenes samfunn var styrt av lover og upersonlige forhold og en grunnleggende mistillit til og mellom personer. Målet i det nye, moderne samfunnet var å etablere forvaltningen som en «automatisk virkende maskin». Det karakteristiske trekket ved det moderne samfunnet var derfor tilliten til abstrakte ordninger som ble forvaltet av ulike ekspertgrupper – og at embetsmenn styrte «embetsmannsaktig», det vil si i henhold til gitte regler innenfor gitte rammer.
Det filosofiske og ideologiske grunnlaget for denne nye embetsmannsaktige styringen ble gitt av filosofiprofessor Marcus Jacob Monrad, den tredje av de fremragende elevene fra latinskolen i Skien.