Ibsen og Brandes om frihet og friheter og staten som individets forbannelse

Den danske kritikeren Georg Brandes var sjokkert over Ibsens radikale syn på frihet og hans påstand om at staten var individets forbannelse. Grunnen til det var ifølge Ibsen at Brandes ikke klarte å skille mellom «frihet» og «friheter». For, skriver Ibsen: «Hvad De kalder frihed, kalder jeg friheder; og hvad jeg kalder kampen for friheden er jo ikke andet end den stadig levende tilegnelse av frihedens idé». Det vil si at frihet ikke er noe man kan ha, men noe man hele tiden må søke etter:

Den, der besidder friheden annerledes end som det efterstræbte, han besidder den dødt og åndløst, thi frihedbegrebet har jo dog det ved sig at det stadig udvides under tilegnelsen, og hvis derfor nogen under kampen bliver stående og siger: nu har jeg den, – så viser han derved at han netop har tabt den.

Det han kaller den «døde sidden inde med et visst givet frihedsstandpunkt» oppfatter Ibsen som «karakteristisk for statssamfundene» – og hans konklusjon er derfor at: «Staten er individets forbandelse».

For Ibsen er statsborgerskap det samme som «individernes opgåen» i det politiske og geografiske begrepet staten. Derfor trekker han konklusjonen om at staten er individets forbannelse enda et steg videre:

Undergrav statsbegrebet, opstil frivilligheden og det åndeligt beslægtede som det ene afgørende for en sammenslutning – og det er begyndelsen til en frihed, som er noget værd.

Grunnlaget for Ibsens modell for en sammenslutning basert på frivillighet og det åndelig beslektede, var patrisierklassen i Skien. Han understreker derfor det umiddelbare, trangen, prosessen, det indre eller innvendige og individet – i motsetning til det regulerte, abstrakte, fastsatte, ytre og borgerliggjorte.

Ibsens argumentasjon er ikke basert på en nostalgi, en lengsel tilbake til noe som var tapt, men den er en understrekning av hva han oppfattet som nødvendig for å skape utvikling og forståelse for utvikling.

Det han argumenterte for var heller ikke patrisierklassen som klasse, men dens måte å være på og tenke på som hadde preget denne klassen og gjort den til en kreativ kraft i utviklingen av Skien og Norge gjennom flere hundre år. Patrisierklassen var ikke egentlig bestemt av ønsket om lønnsomhet og utbytte, men var opptatt av den verdien som lå i selve foredlingsprosessen. Det er denne prosessen, den stadige utvidelsen og dynamikken som Ibsen oppfattet at var blitt borte i staten og politikken i den nye, strengt regulerte embetsmannsstaten.

For Ibsen var derfor embetsmannsstaten slutten på utviklingen, for i embetsmannsstaten fantes det ikke lenger noen plass for de kvalitetene som hadde skapt den.

Staten må væk! Den revolution skal jeg være med på. Undergrav statsbegrebet, opstil frivilligheden og det åndeligt beslægtede som det ene afgørende for en sammenslutning.

Ibsen ville derfor ikke tilbake til patrisierklassen som klasse, men han ville fremover til et samfunn som kunne videreføre den dynamikk og det forholdet mellom mennesker som hadde kjennetegnet patrisierklassen.