Nesten alle de store skatteyterne i patrisierklassen i Skien vakler og faller omtrent da Henrik Ibsen ble født i 1828. Det er en markert forskjell mellom den sosiale posisjonen før og etter. I 1826 var det fortsatt tre store skatteytere i Skien. Didrich von Cappelen jr. var på topp fulgt av to ganger Løvenskiold, Løvenskiold på Fossum og Eggert Løvenskiold på Holden jernverk, Ulefoss. Fire år senere, i 1830, var Didrich von Cappelen jr. død. Eggert Løvenskiold hadde gitt opp sin virksomhet og flyttet til København og statsminister Løvenskiold på Fossum sto alene igjen, men også hans inntekter var under hans tidligere nivå.
I 1830 hadde det raknet for de fleste patrisierne i Skien – også de største. Et godt eksempel er Niels Aall på Søndre Brekke som i 1830 fikk store økonomiske problemer, solgte Søndre Brekke til sønnen, kammerjunker Hans Aall, og flyttet selv til Ulefoss hovedgård.
I 1830 var ikke bare alle medlemmene av den opprinnelige adelsslekten Adeler borte. Medlemmene av den nye adelen, Løvenskiold, og den tilgjorte, von Cappelen, var også enten borte eller var blitt svekket. Deres plass var fylt av et nytt storborgerskap med Christopher Hansen Blom som den ledende, men de var på et nivå som var markert lavere enn det Cappelen og Løvenskiold en gang hadde hatt.
Samtidig med nedjevningen av overklassen skjedde det også en utflytting av overklassen. På samme måte som adelen, Adeler på Gimsøy og Løvenskiold på Fossum, hadde også slekten Cappelen i to generasjoner bodd utenfor byen på Store Mæla og Adtzlev og Niels Aall hadde bodd på Søndre Brekke. Innflytteren fra Bjåland i Lårdal, Hans Christophersen Blom (1744-1814), eide Blom-gården i Prinsens gate i Skien hvor han bodde, men han bygget også opp Lagmannsgården eller Gjerpen Lille – og hans sønn igjen Christopher Hansen Blom bygget storgården Frogner.
For dette var i naturalhusholdningens tid. Skulle man bevege seg over lengre avstander eller frakte noe stort og tungt, måtte man ha hest og gjerne noen til å hjelpe seg. Skulle man ha melk, egg eller grønnsaker, så måtte man produsere det selv. Derfor var det ikke bare hager, men også drengestue med stall og fjøs i bakgårdene i byen – slik det var i Ibsens gård i Løvestredet. Hadde man ikke plass til dette i egen bakgård, måtte man få en «avlsgård» utenfor byen. Hadde man ikke råd til å ha to gårder eller det ble upraktisk å ha to gårder, en i byen og en på landet, ble den enkleste løsningen å flytte ut av byen og bygge seg eller kjøpe seg en gård utenfor byen. Og skulle man virkelig kunne vise sin makt og rikdom, bygget man som Christopher Hansen Blom storgårder som Frogner.
Derfor hadde de da Henrik Ibsen ble født i Stockmannsgården både hest og gris i bakgården. Men Altenburggården hadde ikke hage og måtte derfor ha en avlsgård på Århus.
Da Knud Ibsen flyttet til Altenburg-gården, levde han opp til de forventningene og forpliktelsene som fulgte med bygården. Han hadde et gjestfritt hus der de nesten alltid hadde fremmede på overnatting. Han gjorde ikke dette fordi han var ødsel og ikke kunne styre penger, men han gjorde det fordi dette var forventet av ham som medlem av patrisierklassen.
Det var også svigersønnen Knud Ibsen og ikke sønnen Ole Paus på Rising som tok inn i huset Cornelius Paus i hans siste leveår. Det var hos Knud Ibsen i Altenburghuset og ikke på Rising at andre slektninger fra Kongsberg tok inn under markedstiden eller andre anledninger.
For å drive alt dette trengte han også en avlsgård. Derfor kjøpte han Erlands Venstøp. Hans nabo Cudrio i Prinsens gate hadde også nabogården på Venstøp. På samme måte hadde den tidligere naboen til Stockmannsgården ved torvet, apoteker Mülertz, en gård på Venstøb.
