Henrik Jæger etablerte mytene om Henrik Ibsens barndom

I anledning Ibsens 60-årsdag i 1888 utga Henrik Jæger det han kalte et «litterært livsbillede». Her presenterte han et utdrag av det Ibsen selv hadde skrevet ned om sine første barndomsinntrykk. Nesten uten unntak har senere Ibsen-biografer tatt denne skildringen som en beskrivelse av hvordan Skien faktisk var i Ibsens barndom. De var jo dikterens egne ord. Få har festet seg ved at de var dikterens ord og derfor også preget både av dikterens friheter og dikterens manglende kunnskaper. Det interessante er derfor ikke bare hva han forteller, men også hva han ikke forteller for det viser hvor lite han egentlig visste om sin egen bakgrunn og om torvet, byen og bygningenes historie.

Det første Ibsen avslører, er at han ikke aner noe om farfaren og hans hus i Løvestredet. Med stigende irritasjon reagerer han på at man hadde oppkalt en gate etter ham som gikk fra torvet og ned mot havnen eller «Muddringen». Det vil si det tidligere Løvestredet og den nåværende Rådhusgata. For, understreket Ibsen, «jeg er ikke født i den Gade og har aldrig boet det.» Det er riktig. Men hans farfar, som han var oppkalt etter, hadde hatt hus nr. 27 i den gaten og hans far Knud var født der.

Ibsen understreker at han derimot var født i en gård ved torvet, i Stockmanns gård, som lå like mot kirken. I beskrivelsen av torvet lå kirken med den høye trappen fritt i midten. Til venstre lå rådstuen med arrestrum og «dårekisten». Den fjerde siden av torvet utgjorde latinskolen og borgerskolen.

Torvet var den naturlige samlingsplassen og slagmarken for byens ungdom ifølge Ibsen. Mellom guttene i de to skolene ble det ført mange hissige kamper nede omkring kirken. Men fordi han ikke hørte til noen av skolene, var han for det meste bare tilstede som iakttager. Forøvrig, legger han til «var jeg i min barndom overhovedet slet ikke stridslysten».

Ibsen skriver som om han har vært tilstede som iakttager, men var han i det hele tatt tilstede? Han var født i Stockmannsgården i 1828 – og det perspektivet han skriver ut fra, er Stockmannsgården. Det er hit han kunne se ned i gårdsrommet da barnepiken holdt ham ut i gluggen i kirketårnet og han hører moren som skriker. Det var i Stockmannsgården at sølvmynten han fikk i dåpen forsvant i en sprekk i gulvet og ikke ble funnet igjen.

Men kunne han virkelig huske alt dette?

Han var bare 2 år da han flyttet fra Stockmannsgården til Altenburggården. Herfra husker han kanskje festene og gjestene.

Han forteller at han ikke gikk i noen av skolene ved torvet. Nei, det var ikke rart. I 1835, da han ble 7 år og skulle begynne på skolen, var han flyttet til Venstøb.

Sentralt i Ibsens fortelling og i den verden han beskriver, er kirken som lå fritt i midten. Det var byens «staseligste bygværk». Den var, som han skriver, oppført av en københavnsk byggmester. Det han ikke vet eller forteller er at arkitekten ikke var helt ubetydelig. Han het Jørgen Henrik Rawert og ble senere, fra 1790 til sin død i 1823, byplansjef i København.

Kirken lignet akkurat på kirken i Kongsberg, understreket Ibsen. Men det var innvendig, men ikke utvendig.

Det som hadde bitt seg fast i hans oppmerksomhet inne i kirken, var den store hvite engelen med en skål i hendene som svevde høyt oppe under hvelvingen, men som ble firt langsomt ned når det skulle døpes barn.

Ibsen forteller videre at det lå en større «tiltrækningskraft» i gapestokken og i rådstuen med alle dens «formodede skumle gådefuldheder». Gapestokken beskriver han som en rødbrun stolpe på omtrent mannshøyde og øverst hadde den en stor rund knapp som Ibsen oppfattet som et velvillig innbydende menneskeansikt, litt på skakke. Foran på stolpen hang en jernlenke med en åpen bøyle som for Ibsen så ut som to små åpne armer som med «den allerstørste fornøyelse» var klar til å klamre seg om halsen hans. Han understreker at den ikke hadde vært brukt på mange år, men Ibsen hevder at han husket godt at den allikevel ble stående der all den tiden han var i Skien, men om den fortsatt sto der, visste han ikke. Svaret på det siste, er åpenbart nei. Den var av tre og ville helt sikkert ha gått med i bybrannen i 1886.

Spørsmålet er om den i det hele tatt hadde stått der da Ibsen var barn – og ikke bare var der i Ibsens fortelling. For i Skien Byes Inventarium for 1832 sto det:

Ved Indgangen til Raadstuen er en Marmor Trappe og ligeoverfor et Halsjern med Tilbehør, flyttet ned i Arresten og muret fast i Væggen.

Det vil si at i 1832, da Ibsen var 4 år, fantes det ingen halsjern som var offentlig synlig i Skien. Det er også all grunn til å tvile på hans fortelling om arrestkjelleren med «tilgitrede vinduer» ut mot torvet der han hevdet å ha sett «mange blege og skumle ansigter». Selv om han legger til at rommet lengst nede i rådstuekjelleren «i sin tid» hadde vært brukt til å «indespærre de vanvittige», så forteller han at dette rommet ikke bare hadde vindusgitter som de andre, men at det innenfor gitteret var en liten vindusåpning som var dekket av en massiv jernplater som var gjennomboret av små hull så den så ut som et dørslag.

Skien Byes Inventarium for 1832 gir en litt annen beskrivelse av kjelleren. Det var ikke mange arrestkjellere, men bare «Et Arrestværelse». Det hadde to vinduer og det var gitter foran begge vinduene og de var ikke av jern, men av tre. I den andre delen av kjelleren var det ingen «Daarekiste», men derimot “Et Kiøkken med Skorstein og Bagerovn». Ifølge senere opplysninger var det også satt inn en kakkelovn i arrestkjelleren. Det kan stemme med at bygget faktisk hadde fire piper. I selve «Laugthingstuen» i hovedetasjen sto det en stor kakkelovn i 3 etasjer. Rådstuen hadde heller ingen skummel fortid, slik Ibsens fortelling forutsetter, men dette hadde vært bygården til en av Skiens rikeste og viktigste patrisiere.

Det er et byrom han beskriver. «Altsammen arkitektur; intet grønt; intet landligt frilandslandskap». Men naturkreftene som har skapt forutsetningen for byen Skien høres tydelig for «over dette firkantede rum af sten og træ fyldtes luften, så lang dagen var, af dæmpet drønnende sus fra Langefos og fra Klosterfossen og fra de mange andre faldende vande».

Og så legger han til noe han umulig kunne ha hørt i sin barndom: «gennem fosseduren skar fra morgen til kveld noget, der lignede hvasse, snart hvinende, snart stønnende kvindeskrig. Det var de hundrede sagblad, som arbejdede ude ved fossene». Hvinende sagblad er lyden av sirkelsager. De første sirkelsagene i Skien ble først tatt i bruk i 1845 i Chr. H. Bloms nye sagbruk der et stort vannhjul drev 28 sagblad. Etter hvert ble det også installert sirkelsager i de andre sagbrukene. Men da hadde Ibsen flyttet fra Skien.

Jægers kommentar til Ibsens skildring av barndommen, som ukritisk er blitt videreformidlet av de fleste Ibsen-biografer, er at alt som har vært trist og tungt har hatt overvekten. Kirkens alvor, arrestens uhygge, gapestokkens strenghet og «daarekistens» redsel – kastet skygge over «den barnlige livsglede» og vekket alvor og tidlig tenksomhet.

Jæger skriver imidlertid også at det «ibsenske hus» gjennom sin situasjon og sine familieforbindelser hørte til «aristokratiet» i Skien og at det i Ibsens første barndom var et av sentrene i byens selskapelige liv. Han understreker at Knud Ibsen både ved sitt vidd og sine øvrige selskapelige talenter var flink til å samle folk om seg og være en flott vert som «søgte sin tilfredsstillelse i at føre et stort og gæstfrit hus». Han viser også til Ibsens brev til den danske kritikeren Georg Brandes der Ibsen helt riktig understreket at hans foreldre var nær beslektet med og hørte til Skiens mest ansette familier som Plesner, v.d. Lippe, Cappelen og Blom eller omtrent «alle de patricier-familjer som dengang domineret stedet og omegnen». Denne korrigeringen er i liten eller ingen grad blitt fulgt opp av senere Ibsen-biografer som alle, uten unntak, har vært opptatt av å beskrive lille Henriks motgang og elendighet.

For, skriver Jæger videre, og her har de fleste Ibsen-biografer ukritisk fulgt opp, da Henrik Ibsen var åtte år gammel var det slutt på «velstandslivet». Faren måtte innstille sine betalinger og det eneste som familien hadde igjen, da alle kreditorene hadde fått sitt, «var en liden, temmelig vanskjøttet og forfalden landejendom, gården Venstøb, i byens omegn». Her søkte den deklasserte familien et tilfluktssted etter katastrofen, og det livet de nå levde her, «udmærkede sig ved en tarvelighed og tilbakerrukkenhed, der sto i den skarpeste modsætning til den tidligere glans». Hadde familien ikke tidligere merket den sosiale kløften som fantes i den lille byen Skien, fikk de nå i motgangens dager merke det desto sterkere. Dette «har uden tvivl kastet dybe skygger ind over det lille hjem, og næst forældrene har naturligvis Henrik Ibsen som det ældste barn været den, der har fået det stærkest at føle».

Men var det virkelig slik?

Ibsens fortelling om barndommen og torvet med kirken i midten er også en fortelling om de tidligere bypatrisieres hus som var tømt for den opprinnelige funksjonen – som Wesseltoftenes tidligere bygård som var blitt latinskole og borgerskole og Bloms store gård som var blitt byens rådstue. Disse bygningene sto der som minnesmerker over den overklassen som hadde dominert i byen Skien, men som nå enten var gått konkurs eller hadde flyttet ut av byen til gårder i omegnen. Det var derfor ikke bare Knud Ibsen som fikk problemer. Alle fikk problemer.

Dette gjelder ikke minst Knud Ibsens venn i oppveksten, Christopher Myhre. Han drev en omfattende forretningsvirksomhet og var en av Skiens største skattebetalere. Han var dessuten sjef for Skiens borgergarde, stifter og leder av byens orkester, bankdirektør og Skiens første ordfører. Han kjøpte også opp Knud Ibsens eiendommer etterhvert som han måtte selge unna, som brennevinsbrenneriet på Lundetangen og i 1843 også Ibsens Venstøb. Og så, i 1850-årene, fikk også Christopher Myhre økonomiske problemer.

Knud Ibsen var i 1830 fullt på høyde med svigermor Altenburg og onkelen Nicolai Plesner. De betalte alle tre 10 spd i skatt, mens skipper Ole Paus bare betalte 2.

Grunnfortellingen i alle Ibsen-biografier om at Knud Ibsen var ødsel og slo altfor stort på – og derfor gikk konkurs, er derfor fullstendig feil. Det var patrisierklassen som kollektiv eller samfunnsklasse som gikk konkurs, ikke individet Knud Ibsen.

Knud Ibsen tilpasset seg derfor virkeligheten da de flyttet på landet, til Erlands Venstøp, som da verken var liten, vanskjøttet eller forfallen, men en velholdt gård med 100 mål dyrket mark med en hage der hans barn kunne vokse opp i gode og trygge omgivelser.

Da de flyttet til Erlands Venstøp, tok de også med seg patrisierklassens omgangsformer og Henrik Ibsen hadde på Venstøp som andre barn i overklassen sitt eget modellteater.