Det har vært mange ulike fortellinger og påstander om Henrik Ibsens dukketeater. Den lokale Ibsenkjenner Einar Østvendt fortalte at Ibsen viste sitt dukketeater i det lille vinduet til venstre for kjøkkeninngangen. Det vil si at han gikk ut fra at han spilte med hanskedukker. Det er det ingenting som tyder på. I spill med hanskedukker er det ikke behov for noen assistent slik Ibsen åpenbart hadde – og det finnes ingen snorer.
Alle fortellingene om Ibsens dukketeater er koblet sammen med at han tegnet figurer med ulike ansiktstrekk og flotte drakter som han skar ut i papp og limte fast på små treklosser så de kunne stå. Noen av disse dukkene skal han også ha solgt gjennom mor Mæla på torget i Skien. De andre brukte han i sitt eget dukketeater som derfor var et modellteater, det vil si en modell i papp av et teater slik det var på 1800-tallet med kulisserekker og bakgrunnsteppe. Dette var i Ibsens barndom en svært vanlig leke for gutter i det bedre borgerskap i Europa. At han lekte med modellteater, var derfor en markering av hans posisjon som eldste sønn i en patrisierfamilie.
Allerede i 1811 ble de første modellteatrene trykket og masseprodusert i England. Alt tyder på at Ibsen hadde laget sitt modellteater selv.
Det som har skapt forvirring for de fleste Ibsenforskere, er fortellingen om at han hadde en betrodd medhjelper, skippersønnen Theodor Eckstorm på Grini, og at under en av forestillingene var det noen av de andre guttene, lensmannssønnen Peder Lund Pedersen fra Limi og Ole Paulsen fra Gulset, som hadde kuttet snorene til dukkene. Snorer til dukker har de umiddelbart oppfattet at måtte være snorene til marionetter og derfor har de også gått ut i fra at Ibsen spilte med marionetter i dukketeatret sitt.
Men marionetteteater er en meget avansert kunstart der hver dukke blir ført av en dukkefører og dukkene er store og knyttet til mange snorer slik at de kan bevege hode, armer og ben. Å føre dukkene er en kunst. Å lage dem er en annen kunst.
Med all respekt for Henrik Ibsen så behersket han neppe kunsten som dukkemaker og verken han eller hans medhjelper Theodor Eckstorm hadde kunnet klare å gjennomføre en forestilling med marionettedukker.
Det dukketeatret Henrik Ibsen hadde, var et modellteater. Dukkene i modellteatret sto støtt på pappskiver og kunne enkelt flyttes og grupperes på scenen fordi hver dukke var festet i en snor. Det var derfor disse snorene til dukkene i modellteatret til Henrik Ibsen som ble kutttet, ikke snorene til marionetter.
Fordi han som de fleste andre bare hadde to hender, kunne han ikke bevege mer enn to dukker i modellteatret sitt om gangen. Hvis han skulle flytte større grupper av dukker, måtte han ha en medhjelper som ikke behøvde andre ferdigheter enn å kunne flytte dukkefigurer ved hjelp av snorene de var festet til. Her kom Theodor Eckstorm inn med sine hjelpende hender.