Nesten alle medlemmene av patrisierklassen i Skien hadde flyttet fra byen til gårder i omegnen og de hadde tatt med seg bypatrisiernes omgangsformer og institusjoner. Derfor ble det holdt selskaper og ball både for de voksne og for barna. Under de voksnes middagsselskap fikk også lille Henrik underholde gjestene med tryllekunster godt hjulpet av broren Nicolai som lå gjemt i en kasse.
Knud Ibsen beholdt på Venstøp også sin rolle som enestående vert for de beste slekter og viktigste representanter i lokalsamfunnet og både skyteselskapet og sogneselskapet hadde sine møter og fester på Ibsens Venstøp. Det er derfor ingen ting som tydet på at de var isolert eller utestengt fra den omgangskretsen de tidligere hadde hatt i Skien. Den nærmeste naboen i Prinsens gate, Cudrio, var også den nærmeste naboen på Venstøp.
I konfirmasjonen for Henrik var Knud Ibsen forarget fordi sønnen bare sto som nummer tre.
I konfirmasjonen for Henrik var Knud Ibsen forarget fordi sønnen bare sto som nummer tre. Grunnen til at Knud reagerte, var at Henrik kunne svare på spørsmålene han fikk mye bedre enn de andre. Men konfirmantene var ikke oppstilt etter kunnskap, men etter sosial rang. Det interessante er derfor at alle de fire første på kirkegulvet var Henrik selv og hans nærmeste omgangskrets. Det vil si at han ikke nedlot seg til å være sammen med bondesønner. Det var i Gjerpen en klart avgrenset overklasse – og han holdt seg til den.
Blant guttene sto hans beste venn, Theodor Eckstorm, som nummer en. Han var sønn av skipskaptein Christian Eckstorm på Grini. Han hadde ført skip for Eidsvollsmannen Didrich von Cappelen jr. og var fadder for flere av von Cappelens barn.
Foran ham og bak ham på kirkegulvet sto de guttene som hadde kuttet snorene til dukketeatret hans. Nummer to var Peder Christian Pedersen, sønn av lensmannen på Limi. Som nummer fire sto Ole Paulsen på Gulset. Selv om han bare hadde fått skrevet in «God» i vurderingen i kirkeboken, sto Ole Paulsen likevel foran flere gutter som hadde fått «Meget god». Farens status som arbeidsformann i Løvenskiolds gruver var tydeligvis avgjørende for at han ble plassert foran de øvrige guttene.
Blant pikene var det ingen tvil om hvem som var nummer en. Det var Sophie Caroline Fanny Løvenskiold, datter av godseier Ernst Severin Løvenskiold på Fossum. Nummer to var Anne Cathrine Paus på Kjølnes. Hun var datter av proprietær og stortingsrepresentant Christian Paus – som var av en annen Paus-slekt enn Henrik Ibsens slektninger Paus fra Lårdal. Den tredje av pikene var Sophie Cappelen. Hun var datter av Eidsvollsmannens eldste datter Petronelle Cappelen som hadde arvet Mæla gård etter faren. Hun bodde derfor ikke bare i nær avstand til Venstøp, men hun var også i nær slekt. Petronelle Cappelen og Knud Ibsen var kusine og fetter. Det vil si at Sophie og Henrik var tremenninger. Men det visste de åpenbart ikke. For Knud Ibsen var ikke bare blitt fratatt sin økonomiske farsarv, men også kunnskapen om sin kulturelle og sosiale farsarv.
Knud Ibsen hadde også uten å vite det hatt en annen slektning i det nærmeste nabolaget på Venstøb. Jørgen Johan Ibsen var en periode huslærer hos lensmannen på Limi. Han hadde mellomnavnet Johan etter den samme Johan Ibsen som Knud Ibsens far og hans sønn, Henrik Johan Ibsen. Den første Johan Ibsen var en av de tre brødrene fra Stege på Møen som hadde flyttet til Bergen og blitt skippere. Begge hans brødre, Mathias og Peter, hadde sønner og sønnesønner som het Johan som mellomnavn. Jørgen Johan Ibsen på Limi var etterkommer etter Mathias Ibsen. Henrik Johan Ibsen og hans sønn Knud Ibsen og hans sønn igjen Henrik Johan Ibsen var etterkommere etter Peter Ibsen.