Margrethe Frederikke Sophie Løvenskiold, søsteren til Norges stattholder og statsminister Severin Løvenskiold på Fosssum, ble gift med sin danske slektning Eggert Løvenskiold.
Han arvet Holden jernverk på Ulefoss og familien flyttet dit. Her fikk de ikke bare et musikalsk hjem som passet seg for en dannet overklasse, men fru Frederikke komponerte også musikk som den kongelige livgarden i København fremførte på merkedager for det danske kongehuset.
Etter at Eggert Løvenskiold måtte avvikle eierskapet til Holden Jernverk i 1829, flyttet familien til Danmark. Her drev et av deres mange barn, Herman Severin Løvenskiold, det videre enn moren og ble komponist på heltid. Hans mest kjente verk er musikken til Bournonvilles ballett Sylfiden i 1836. Den ble fremført av den kongelige ballett i København og er senere tatt opp i Danmarks kulturkanon.
Holden hovedgård og Holden jernverk ble i 1835 overtatt av Knud Ibsens fetter Didrich von Cappelen. Han hadde også som Eggert Løvenskiold giftet seg med en søster av stattholder og statsminister Severin Løvenskiold på Fossum. Deres sønn August Cappelen, var fetteren til komponisten Herman Severin Løvenskiold og nevøen til Norges mektigste mann, Severin Løvenskiold på Fossum. Han var også Henrik Ibsens tremenning. Selv om han både hadde tatt artium med beste karakter og også den første eksamen ved Universitetet med beste karakter, dro han sammen med vennen Hans Gude til Düsseldorf for å studere malerkunst. Han døde av magekreft i 1852, bare 25 år gammel, men regnes likevel blant våre viktigste malerkunstnere.
I Foss i Nedre Telemark viser August Cappelen «motoren» som i hundrevis av år hadde drevet frem velstanden i Skien, tømmeret fra Øvre Telemark som kunne fløtes ned over vann, gjennom elver og fosser ved hjelp av generasjoner på generasjoner av fløtere som her er representert med den ensomme mannen i kamp mot fossen.
Foss i Nedre Telemark er også et bilde av en epoke som var over. For både skogene og de naturlige vannveiene i Telemark var i ferd med å miste sin betydning. I 1861 åpnet den første delen av Telemarkskanalen mellom Skien og Norsjø. Den fikk også betydning for å regulere vannføringen til sagene i Skien. Men raskt ble også kanalen utkonkurrert av jernbanen og deretter transport på vei. Samtidig falt behovet for fossekraft, tømmer og trekull ved overgangen til den kullfyrte dampalderen og nye bygg ble reist i stål og betong.
Det som regnes som hans viktigste verk, Utdøende urskog, sto ufullendt på staffeliet da August Cappelen døde i Düsseldorf i 1852. Det er vanligvis tolket som et uttrykk for alt som er dødt, råttent og utdøende og underlagt naturens lov om liv og død. Men det kan også tolkes som et symbolsk uttrykk for den utdøende overklassen, hans egen patrisierklasse som i århundrer hadde vært livskraften i utviklingen i Skien og Telemark.