«Tellemarck» er markert i hvitt på dette kartet fra 1636 og det lå under Opslo – Oslo bispedømme.
Etter 500 f. Kr. ble jernet det viktigste metallet for å fremstille våpen og redskaper. I nesten tusen år ble det benyttet myr- og sjømalm. Ved Møsvasstangen nord mot Hardangervidda var det store forekomster av myr- og sjømalm og her er det bevart et stort antall kulturminner som viser omfanget av jernfremstillingen som pågikk helt til slutten av 1400- tallet.
I kombinasjon med brynestein fra Eidsborg hadde man i Telemark en uslåelig kombinasjon som ga skarpe økser og kniver og andre redskaper. I Telemark og i de tilgrensende områdene i Numedal og Setesdal, men også over fjellet og ned i Sogn har man tidlig kunnet felle store trær og bygge hus og kirker som fortsatt står. Spesielt er de mange stavkirkene i dette området blitt en viktig del av den norske verdensarven.
Det er ingen tilfeldighet at fylkesvåpenet for Telemark var og igjen er blitt en bondestridsøks. Grunnen til at «Telemark» var hvitt på kartet, er at Telemark lenge var et område man nødig oppsøkte, og det gikk mange fortellinger om de stridbare bøndene i Telemark som skrøt av hvor mange prester de hadde slått ihjel.
På 1500-tallet begynte man å utvinne jern og andre metaller fra gruver i fjellet. Da det ble funnet sølvholdig kobber i Gullnes i Seljord, sendte kongen eksperter fra Sachsen for å undersøke det han håpet skulle bli de «Thelemarkiske Sølvbierge».
Kongens utsendte ekspert, Hans Glaser, ankom Skien i 1538 og fant nesten umiddelbart store forekomster, ikke av sølv, men av jern. Glasergruva ble i 1540 grunnlaget for Norges første jernverk på Fossum.
Året etter kom Glaser tilbake til Norge med 100 gruvearbeidere fra Sachsen som skulle arbeide ved verket på Gullnes og i Moisesberg i Fyresdal. Han fordrev nonnene fra klosteret og planla at Gimsøy skulle bli Norges bergstad og Norges motstykke til Falun i Sverige.
Sachsen var protestantisk, men selv om Danmark-Norge også formelt var blitt protestantisk, holdt bøndene i Telemark fortsatt fast i den katolske tro og skikker. Norske bønder var selveiende og selvstendige. I Sachsen som i de fleste andre områder i Europa på denne tiden var bøndene leilendinger under godseiere.
De selvstendige bøndene i Telemark fant seg ikke i å bli pålagt plikter og å bli fratatt de frihetene de hadde hatt i generasjoner. De samlet seg derfor og jagde de tyske bergmennene tilbake til Gimsøy. Kongen svarte med å pålegge høvedsmennene både på festningene Akershus og Båhus å slå ned opprøret i Telemark. Bøndene i Norge var pålagt å ha våpen i tilfelle krig. De samlet seg derfor fullt væpnet i Ambjørdalen i Hjartdal der de omringet de ankomne soldatene. Bøndene fikk da melding om at hvis de la ned våpnene, ville lederne for hæren forhandle om fred. De la ned våpnene. Men i stedet for forhandlinger ble de omringet av soldatene og ført til prestegården i Hjartdal. Under rettssaken som fulgte ble fem av bøndene dømt til døden og en annen av dem ble dømt til å utføre halshoggingen. De øvrige måtte betale store bøter og skrive under på en erklæring om heretter å være lydige undersåtter.
Foto: Siri Johannessen